Logo Hjem...
Skoleskogen

Fra skog til matfat

  • Elg

    Blåbær

    Gran

    Traktkantarell

    Blåbærskogen

    Blåbærskogen er den vanligste skogstypen i Norge. Her er det selvfølgelig rikelig med blåbær, men blåbær er det ofte mye av i andre skoger også. For å vite at du er i blåbærskogen, må du også finne skogstjerne, maiblom, hårfytle, samt blanksigdmose.

  • Gaukesyre

    Kantareller

    Harerug

    Ringdue

    Hare

    Fåresopp

    Blek piggsopp

    Lågurtskog

    I lågurtskogen er det litt tørrere og varmere enn i blåbærskogen. Jorda er også litt mer næringsrik. Her kan vi derfor finne de fine blomstene blåveis og skofiol, gresset hengeaks og storkransmose. Dette er dessuten et fint sted å lete etter matsopp.

  • Geitrams

    Sisselrot

    Orrfugl

    Villbringbær

    Småbregneskog

    Småbregneskog. Som navnet tilsier, er det i denne skogen mye bregner, som fugletelg, sauetelg og hengeving. På skogbunnen er det gjerne store mengder gaukesyre og moser av typen torvmose.

  • Steinsopp

    Storfugl

    Blokkebær

    Tyttebær

    Bærlyngskog

    Bærlyngskogen er også en utbredt skogstype, med store mengder blåbær. Her er også tyttebær vanlig, og noen steder krekling. Det er litt tørrere her enn i blåbærskogen, og dermed er det vanligere med furu enn gran.

  • Rein

    Furu

    Krekling

    Islandslav

    Lavskog

    Lavskog er den tørreste og mest næringsfattige skogtypen. Det vanligste treslaget er furu. Skogbunnen vil ofte være helt lysegul, nesten hvit, fordi den er fullstendig dekt av lavartene reinlav, kvitkrull og islandslav.

  • Hjort

    Hassel

    Brennesle

    Bjørk

    Jerpe

    Løvetann

    Rogn

    Rådyr

    Ask

    Løvskog

    I Norge er ikke store løvskoger vanlig. Som regel vokser løvtrærne innimellom gran og furu slik at vi får blandingsskog. Men, vi kan finne løvskog i skråninger, der det er solfylt og varmt, eller langs elvebredder. De rike løvskogene har stor betydning for artsmangfoldet. Skog med varmekjære arter som alm, ask, bøk, eik, hassel, lind og lønn, kaller vi edelløvskog.

  • Tranebær

    Multer

    Einer

    Rype

    Fjellbjørkeskog

    Fjellbjørkeskogen. Tregrensa er grensa for hvor høyt over havet et tre klarer å vokse. Det er som regel fjellbjørka som klarer seg best her, og som derfor danner skogområdene opp mot fjellet. Andre arter som også vokser høyt opp, er gran, furu og rogn.

Einer

 

Du har kanskje sett noen blå bær i krydderhylla på kjøkkenet hjemme? Det er i så fall einerbær som kommer fra bartreet einer. Disse bærene er egentlig små kongler, og må sitte på busken i to år før de er modne. Bærene brukes som krydder til stek og i sauser.  Einerbær brukes også som medisin. Te av einer skal hjelpe hvis du har vondt i magen.

Traktkantarell

Traktkantarellen er en spiselig slektning av kantarellen. Hatten er formet på samme måte som kantarellen. Den er mindre enn kantarellen og har en farge som går mer i ett med skogbunnen. Den kan derfor være vanskelig å oppdage På vestkysten av USA kalles denne soppen Yellow foot, og det er nettopp den gule foten som gjør at den er lett å kjenne igjen ute i skogen. Det er heller ikke tilfeldig at den vokser under denne grana. Traktkantarellen liker nemlig sur jord. I en granskog finner vi mange barnåler på bakken. De inneholder mye syre og gjør at jorda blir sur. Traktkantarell tåler også frost, og du kan derfor plukke den sent om høsten. Den beste måten å oppbevare denne soppen på, er å tørke den, eller forvelle og fryse.

 

Noen få har forvekslet denne soppen med spiss giftslørsopp, som er giftig. Denne soppen har imidlertid ikke nedtrykt hatt. Undersiden har skiver og ikke nerver slik traktkantarellen har. Er du usikker, så spør noen som har god kunnskap om sopp.

 

ADVARSEL Husk at det finnes mange giftige sopper. Dersom du vil ut og plukke matsopp, gir ikke vår beskrivelse godt nok grunnlag for artsbestemmelse. Soppen som skal spises må derfor sjekkes av en soppkontrollør. Det beste er å dra på sopptur sammen med noen som har erfaring. Da kan du lære deg noen få, sikre matsopper.

Tyttebær

I Norge har vi lang tradisjon for å bruke tyttebær som mat. I motsetning til blåbær kan du lagre tyttebær i lang tid uten å måtte fryse eller sylte den. Tyttebær inneholder nemlig et stoff som heter benzosyre. Dette stoffet finner vi også i syltepulver som vi kjøper i butikken. I tyttebær finner du også mye C-vitamin og E-vitamin, som er viktige vitaminer for at vi skal holde oss friske. Har du smakt trollkrem? Det er godt, og lett å lage.

Krekling

Det er særlig de som bor i Nord-Norge som har tradisjon med å bruke krekling. Gjennom mange hundre år har de plukket krekling og blandet dem i surmelk. Noen brukte også krekling sammen med fiskelever.

I dag er det ikke mange som bruker krekling i maten. Det er egentlig veldig dumt, for krekling er dobbelt så rik på C-vitamin som blåbær. Den inneholder også mye jern. Det er stein i bæra, og derfor egner den seg best som saft. Safta smaker godt både med og uten sukker. Noen voksne lager også vin av krekling. Ta en tur i skogen neste høst, plukk krekling og lag deg litt saft. Det smaker godt!

Blåbær

Du har sikkert spist blåbærsyltetøy på vafler eller pannekaker. Blåbær smaker søtt, og mange plukker dem og lager syltetøy etterpå. I blåbær finner du mye C-vitamin. Bæra blir fort dårlige etter at de er plukket. Så hvis du skal ut på blåbærtur, start turen tidlig på morgenen, slik at du kan bruke kvelden til å lage syltetøy eller saft. Visste du at te av blåbær også er medisin mot diaré og magevondt?

Geitrams

Denne flotte blomsten kan man faktisk spise. Geitrams er en god matplante som har vært brukt til både mat og drikke i lange tider. Bladene er rike på vitamin A og C og kan spises rå, gjerne i en salat. Men de blir fort beske så det er viktig å bare bruke unge blader. Unge skuddspisser kan også spises rå i salater eller de kan kokes som en grønnsak. Skuddene kan også brukes som erstatning for asparges. Om du skal orientere deg uten kompass kan geitramsen komme til nytte, for stilken er nemlig rød på sørsiden og grønn på nordsiden.

Blokkebær

Når du ser nærmere på denne planten oppdager du kanskje at du har et annet navn på den. Mange kaller den nemlig skinntryte eller mikkelsbær. Du har også kanskje lært at disse bærene ikke bør spises. Det er en gammel overtro. Skinntryte er i nær slekt med både blåbær og tyttebær, men de færreste av oss spiser dem. Ved første øyekast er dette litt rart, for bærene er større enn blåbær og vel så fristende å se på. Forklaringen får du hvis du smaker på blokkebæra. Du vil raskt oppdage at de smaker svært lite og at fruktkjøttet har en gul farge som virker lite appetittlig.  Det er synd at vi ikke bruker denne bæra mer, for den inneholder langt mer C-vitamin enn blåbær.  En fin måte å bruke blokkebær på er å blande den sammen med blåbær og lage syltetøy. Da vil du få en fin blåfarge på syltetøyet og et mer næringsrikt syltetøy. Visste du forresten at hvis du har fått blåbærsaft på fingrene dine, kan du gni fingrene inne i blokkebær og så blir fargen borte.

Villbringebær

Villbringebær er en pionerplante. Med det mener vi en plante som vokser fort opp hvis vi hogger i skogen. Da kommer det mer lys ned til bakken. Villbringebær er lettest å finne i bregneskogen som er rik på næringsstoffer. Mye lys og næring gjør at villbringebær vokser godt. Alle kjenner til bringebærsyltetøy, og det får en ekstra god smak hvis det blir laget av bringebær som vokser i skogen. Liker du te kan du plukke unge bringebærskudd, helle over vann og la det trekke. I følge gammel folketro virker denne teen beroligende og avslappende.

Multer

Multer er ”kongen” blant skogsbæra våre. Men visste du at multe er rik på A- og C-vitamin og mineralet kalium? Multe kan du oppbevare kjølig en god stund uten at den råtner. Grunnen til det er at bærene inneholder benzosyre som virker konserverende. I bærlyngskogen er det også et bærslag som inneholder mye benzosyre, vet du hvilket?

 

Hvor mye multe som vokser fram hvert år er alltid spennende, for planten lever i områder hvor det lett er nattefrost. Fryser blomstene blir det et dårlig multeår. Den liker heller ikke sommertørke. Da blir myrene for tørre og bærene vokser ikke opp. Noen ganger er myrene helt hvite av blomster om våren, men likevel blir multeåret dårlig. Grunnen til det kan være at det har vokst fram mange hannblomster dette året. De utvikler seg ikke til bær. Multa er nemlig en særboer. Det vil si at noen planter er hanner og andre er hunnplanter. Hunnplantene utvikler frukten som vi kjenner som multebær.

Kantareller

Kantarell er en populær sopp å spise. Den er lett å kjenne igjen da den har ribber som går langt ned på stilken. Fargen kan variere fra gul til gulorange, og den er rik på vitamin D. Hatten er nedtrykt i midten og kan variere mye i form og utseende. Hvis soppen blir skadet får den røde flekker. Kantareller er lettest å finne i september. Du kan tørke den og bruke den som mat utover hele vinteren, eller steke den og nyte den gode smaken med en gang.

 

ADVARSEL Husk at det finnes mange giftige sopper. Dersom du vil ut og plukke matsopp, gir ikke vår beskrivelse godt nok grunnlag for artsbestemmelse. Soppen som skal spises må derfor sjekkes av en soppkontrollør. Det beste er å dra på sopptur sammen med noen som har erfaring. Da kan du lære deg noen få, sikre matsopper.

Fåresopp

Her i denne granskogen ser du en fåresopp. Den er hvit, tørr og litt matt i fargen. Under hatten finner du små porer. Ofte kan flere sopper vokse sammen. Dette er en av de sikreste spiselige soppene, fordi den ikke så lett forveksles med andre sopper. Du kan også gjøre et morsomt eksperiment med denne soppen. Ta den med hjem og kok den i litt vann. Da vil du oppdage at den skifter til en gulgrønn farge. 

 

ADVARSEL Husk at det finnes mange giftige sopper. Dersom du vil ut og plukke matsopp, gir ikke vår beskrivelse godt nok grunnlag for artsbestemmelse. Soppen som skal spises må derfor sjekkes av en soppkontrollør. Det beste er å dra på sopptur sammen med noen som har erfaring. Da kan du lære deg noen få, sikre matsopper.

Tranebær

Dette er ikke et bær du plukker og spiser rett fra skogen, for den er både hard og syrlig, litt som tyttebær. Den smaker best om den har overvintret, for frosten gjør bæra søt. Om du plukker dem på høsten kan du fryse dem selv, eller koke dem. Av tranebær kan du lage syltetøy, saus og gele, og de smaker deilig i iskrem og pai. Akkurat som tyttebær egner disse seg til lang lagring. Tranebær er rik på antioksidanter og mineraler. Fra gammelt av blir disse bærene brukt for å behandle urinveisinfeksjon. Det sies også at den motvirker viruset som gir omgangssyke.

Blek piggsopp

Denne hvite soppen er rar. På oversiden er den helt glatt. På undersiden og nedover stilken har den små pigger som lett faller av når du tar på den. Soppen heter hvit piggsopp og er en av våre spiselige sopper. Her vokser den i granskogen, men du kan også finne den i lauvskogen. Den er av våre tidligste sopper, og er å finne allerede i juli. Piggsopp kan forveksles med rødgul piggsopp. Det er en slektning, den er spinklere og er mer bitter på smak. Av den grunn bør du ikke plukke eller spise den.

 

ADVARSEL Husk at det finnes mange giftige sopper. Dersom du vil ut og plukke matsopp, gir ikke vår beskrivelse godt nok grunnlag for artsbestemmelse. Soppen som skal spises må derfor sjekkes av en soppkontrollør. Det beste er å dra på sopptur sammen med noen som har erfaring. Da kan du lære deg noen få, sikre matsopper.

Steinsopp

Se på denne flotte soppen! Her har vi funnet en steinsopp. Den er regnet for å være en av våre beste matsopper. På oversiden er steinsopp brunaktig og likner en godt stekt brødskorpe. Hatten er tykk og halvt kuleformet. Ser du under hatten har den en hvit farge som utover høsten blir gulaktig. Steinsopp kan leve i både lauv og barskog, og den er mulig å plukke allerede i overgangen juli/august.

 

Den kan forveksles med en sopp som heter gallerørsopp. Den er ikke giftig, men har en besk smak.  En mulig måte å skille disse soppene på, er å studere stilken. Steinsoppen har en lys stilk, mens gallerørsoppen får en mørkere farge nederst.

 

ADVARSEL Husk at det finnes mange giftige sopper. Dersom du vil ut og plukke matsopp, gir ikke vår beskrivelse godt nok grunnlag for artsbestemmelse. Soppen som skal spises må derfor sjekkes av en soppkontrollør. Det beste er å dra på sopptur sammen med noen som har erfaring. Da kan du lære deg noen få, sikre matsopper.

Rogn

De færreste av oss tenker over at rogna kan brukes til mat. De røde bærene er sure, men inneholder langt på veg de samme stoffene som i et eple. Den vanligste måten å bruke rognebæra på er å lage rognebærgelé eller rognebærsaft. Hvis du har lyst til å lage saft bør du plukke bærene sent på høsten etter at de har opplevd frost. En annen mulighet er å putte bærene i fryseren. Etter at rognebærene har vært frosset er de ikke så sure lenger.

Bjørk

Visste du at når du tygger sukkerfri tyggegummi, smaker du et søtstoff som heter xylitol. Det framstilles av bjørkesaft. Hvis du om våren skjærer et lite snitt i bjørka slik at det renner ut litt bjørkesaft, kan du smake på denne safta. Ikke overraskende vil den smake søtt. Fra safta kan du lage sirup og gele.

 

Gran

Nå har du kommet til ei helt vanlig gran. Du lurer sikker på hva som er sammenhengen mellom dette treet og kilden til mat. Alle trær inneholder et stoff som heter lignin. Ut fra dette stoffet lager vi blant annet vanillin. Vanillin gir smaken av vanilje i det meste av godteriet, dessertene eller iskremproduktene vi spiser. Ut fra ligning utvinner vi også en matolje som heter omega-3. Denne oljen er vanlig å bruke i bakevarer, i kjøtt og fiskevarer, og i meieriprodukter. På våren kan vi også plukke friske granskudd. Disse kan brukes til å lage for eksempel gelé eller sirup, og de gir en god smak til kjøttretter.

 

Fra grana kommer også kvae, som er en tykk klebrig løsning av harpiks og terpentin som blir hard når den kommer i kontakt med luft. Den tynne, seigtflytende kvaen kan brukes som lim. Den kan være vanskelig å få av både fingre og klær. Et tips kan være å bruke fett som for eksempel smør.

 

Den hvite faste kvaen er derimot naturens egen tyggegummi. Til å begynne med kan den smake litt beskt av terpentin, men etter noe tygging vil du få en fin tyggegummi med smak av skog. I tillegg er det bra for tennene, for harpiks har bakteriedrepende og blekende stoffer som kan gjøre tennene dine hvitere.

Ask

Dette treet likner mistenkelig på ei rogn, men da tar du feil.  Her ser du en ask. Dette treslaget er varmekjært, og er avhengig av mange dager med varmt vær for å vokse og trives.  I gamle tider plukket man blader fra asketreet og laget te, eller askeavkok som de kalte det. Det var regnet som medisin og skulle blant annet lindre astma. Det er også mulig å spise innerbarken på dette treet. Da må du ta laget som er mellom barken og veden, tørke det, male det opp og blande det sammen med mel. Denne melblandingen kan du lage barkebrød av. I idébanken finner du oppskrift på barkebrød.

Hassel

Hasselnøtter var tidligere en viktig næringskilde og en viktig handelsvare for Norge. I dag er nok dette en kunnskap som har gått litt i glemmeboken. De hasselnøttene vi finner i butikken er importert. For at hassel skal utvikle nøtter er busken avhengig av en del lys. Hasselnøtter er modne i tidsrommet august til oktober. Nøttene er populær mat for gnagerne rundt oss, derfor lønner det seg å plukke hasselnøtter forholdsvis tidlig på høsten før ekorn og mus begynner å hamstre mat for vinteren.

Furu

Et ordtak fra gammelt av sier at ”Furuskog vokser ikke i god jord”.  Det er vel ikke helt sant for furu kan vokse i mange ulike jordtyper. Har du sett at furua kan vokse opp på fjellhyller hvor jordlaget er tynt? Det går bra fordi furua har mange små røtter som ”klorer seg fast” i jordlaget. Når furutrærne blir eldre får de grov skorpebark. Denne barken gjør at furu ofte overlever skogbrann. I gamle dager var furubark nødmat. Innerbarken ble tørket, malt opp og spedd i melet. Barken har sterk smak, så bark fra løvtrær ble brukt først hvis det var mulighet for det. 

 

Furu lager også harpiks, akkurat som grana. Det er den lukten vi kjenner når vi står i nærheten av nylig hogd tømmer. Harpiks gjør at trevirket holder seg godt, derfor er de fleste tømmerhus satt opp med furutømmer. Harpiksen er full av vitaminer. Furunålene kan godt brukes som krydder eller i te, dessuten er de fulle av vitamin C.

Rype

Rypa lever på fjellet og har fått navn etter hvor den oppholder seg, vi kaller dem fjellrype og lirype.  På bildet ser du en Lirype. Fjellrypa er mindre. Hann- og hunnfuglen har også sine egne navn. Hannen kaller vi stegg og hunnen kaller vi høne. Rypa er en planteeter. Om vinteren spiser den bjørkeskudd og rakler, og om sommeren er det blad og skudd som er livretten. Det er ikke alle år det er like mye rype.  Selv om rypene legger 8-12 egg, vokser ikke alle frem til kyllinger og voksne dyr. Noen egg blir mat for andre dyr, mens andre egg blir ødelagt av vær og vind. Det drives rypejakt hvert år. Jegeren driver smygjakt med rifle eller hagle. Rype er regnet som en delikatesse og kjøttet har en kraftig viltsmak.

Jerpe

Jerpe er lettest å finne her i løvskogen hvor det er mye fuktighet og en del kjerr. Den har en tendens til å oppholde seg i små bekkedrag og forsenkninger i terrenget. Om dette er en hann eller en hunn er vanskelig å si, for fjærdrakten er ganske lik. Det blir stadig mindre jerpe i Norge, derfor drives det lite jakt på denne fuglen. Det er bra, fordi fuglen er regnet for å være lett å ta. Av den grunn er det mange som kaller den for jegerens trøst. Gjennom tidene har den vært populær å jakte på fordi, den har fint hvitt kjøtt og har god smak.

Orrfugl

I skogen kan orrfuglen bare forveksles med storfugl, men den er mye mindre og bråker ikke så mye som en storfugl. Orrhanen og orrhønen ser veldig forskjellig ut. Hannen er blåsvart i farge og halen er formet som en lyre. Hannen har dessuten en blodrød kam over hvert øye.  Orrhøna er brunspraglete med noen svarte flekker. Halen er også formet som en lyre men den er bare synlig når fuglen flykter. Orrfuglen liker å være i åpne barskogsområder, hvor det vokser en og annen bjørk. Den er også lett å finne i kanten av myrer.  

Storfugl

Det er forholdsvis få som jakter på storfugl i Norge. Det er langt vanligere å jakte på rype. På bildet ser du en tiur.

 

Du skal være en god skytter. Mange som driver jakt på storfugl trener derfor mye med leirdueskyting først. Årsaken til at storfugl regnes for å være vanskelig å jakte på, er at den er vanskelig å snike seg inn på. Den hører veldig godt og oppdager derfor jegeren og hunden lett. Den har også lett for å gjemme seg i tettere skog hvis den værer farer. Kanter av myrer, rydninger i skogen og kanten av hogstflater er gode fugleplasser. For å komme inn på fuglen i disse områdene, må jegeren bevege seg lenger inn i skogen slik at alle lyder dempes. Storfugl regnes som en delikatesse og tilberedes som steik.

Ringdue

Ringdua er populær å jakte på, for den har velsmakende kjøtt som smaker noe midt i mellom rype og kylling. På høsten samles ringdua i store flokker som etter hvert reiser til Sør-Europa på vinterferie. Men før de drar spiser de seg mette på kornrester i en nytresket åker. For å jakte på due er det vanlig å drive posteringsjakt. Det vil si at man setter seg stille på et bestemt sted (post) og venter på at fuglene skal komme. Man kan bruke lokkeduer for å tiltrekke seg duer. En lokkedue er en plastkopi av en due som legges på bakken. For duene i lufta ser dette ut som ekte fugler som sitter på bakken og spiser. Ringdua har veldig godt syn, og kan se en jeger på langt hold. Derfor må en kamuflere seg godt når man skal sitte på post.

Islandslav

Denne arten er det de færreste av oss som forbinder med mat nå i dag, men den er fullt spiselig. Tidligere var den faktisk et viktig næringsmiddel. Da ble den plukket, tørket, knust og blandet i melet. Av den grunn er det noen som kaller denne for brødlav.

Elg

Det er en stor elgstamme i Norge. Hvert år i perioden fra 1. september til 15. november er det lov å drive jakt på elg. De eksakte periodene er forskjellige fra kommune til kommune. Elgjakten er et viktig bidrag til matforsyningen i Norge, selv om vi i dag ikke må jakte for å sikre oss mat. Fangstmetodene har variert gjennom tidene fra bruk av pil og bue, fangstgroper til moderne jakt med gevær og hund som kan søke opp elgen. Vet du forresten hvordan en elghund ser ut?

Elgkjøttet bruker vi på samme måte som kjøttet fra en vanlig okse, men kjøttet er mye magrere og har en helt annen smak. Smaken er avhengig av alderen på dyret og hvor den beiter. Hvis elgen er gammel og har beitet i et område rikt på urter, får kjøttet en kraftig viltsmak.

Rådyr

Det er mange som mener at rådyret ikke hører hjemme i Norge. Dette er en myte som har oppstått fordi mange rådyr dør i løpet av vinteren.  Rådyret er dårlig tilpasset snø. Klovene, som er foten til rådyret, er små og smale, derfor stikker de dypt ned i den løse snøen. Rådyret har dessuten korte bein. Mens elgen fint overlever på kvist gjennom vinteren, er dette dårlig mat for rådyrene. De er avhengig av å beite på bakken.

 

Mange lager egne fôrplasser for rådyrene.  Det gjør at rådyrstammen i Norge øker. Siden 1927 har det vært drevet jakt på rådyr.  Det finnes mange måter å jakte rådyr på. En vanlig jaktform er å sitte på post ute i skogen i nærheten av beiteplasser eller steder hvor rådyrene streifer forbi. Det er også lov å jakte rådyr om vinteren, og da kan jegeren oppsøke dyret ved hjelp av spor i snøen.

Rein

I Norge har vi villrein og tamrein. Villreinen lever i områdene fra Ryfylket til Gauldalen i Trøndelag, men der er den delvis blandet med tamreinstammer. Ren villreinstamme lever bare på Dovrefjell. Reinen har brede klover og beveger seg derfor godt i snøen. Noen typer rein lever i skogsområder, mens andre stammer er det vi kaller fjellrein. Det drives bare begrenset jakt på villrein i Norge. Villreinstammen har vært i tilbakegang, men har nå stabilisert seg.  Den mest kjente retten av reinsdyrkjøtt er nok ”reinsdyrskav” som nesten er en nasjonalrett i Finnmark.

Hjort

I gamle dager mente man at elg og hjort ikke kunne leve i samme område. Det er feil. Hjortestammen i Norge vokser og brer seg mot øst fra Vestlandet. Det er lov å jakte på hjorten fra 10. september til midten av november. Hjort er vanskelig å jakte fordi den er så varsom på oss mennesker. I områder hvor det lever mange dyr er det vanlig å drive smygjakt. Det vil si at jegeren sniker seg inn på dyret til han/hun er på skuddhold. Der det lever færre dyr, er det vanlig å sette seg ut på post og vente til dyret kommer så nært at det er mulig å felle dyret. Hjortekjøttet har sterk viltsmak.

Hare

Haren lever i hele Norge fra skogen nær havet og helt opp til fjellheimen.  Det er et uttrykk som heter ”Ingen vet hvor haren hopper”. Det forteller kanskje litt om utfordringene ved å jakte på den. Haren har mange naturlige fiender som rev og gaupe. Det kan være grunnen til at den har utviklet svært god hørsel og syn. Haren oppdager derfor lett jegeren. Under jakt er den lettest å finne i blandingsskog med god vegetasjon. De oppholder seg også på setervoller eller ved næringsrike myrer. Hare jaktes stort sett ved hjelp av hund. Jegeren slipper hunden og setter seg på post. Når hunden har funnet en hare vil den begynne å bjeffe. Da sier vi at den har los, hare-los. Bikkja vil prøve å jage haren til der jegeren er. Når losen nærmer seg må jegeren være klar, for plutselig dukker haren opp med en bjeffende hund hakk i hel. Harekjøtt blir sett på som en delikatesse. Det likner mye på kyllingkjøtt og har derfor mange av de samme bruksområdene.

Sisselrot

Dette er skogens lakris. Planten er lett å kjenne igjen etter som det er en liten bregne med en enkelt stilk som stikker opp fra joden. Den har tjukke og stive, lysegrønne blad. Bladene er eviggrønne. Det vil si at bladene er grønne også om vinteren Den trives best på fjellknauser, gjerne sammen med mose. Sisselrot vokser over hele landet.
Tidlig på våren har rotstokken på sisselrot en søt lakrisliknende smak. Gjennom tidene har derfor barn plukket denne planten og spist som godteri. Roten kan spises rå eller brukes til å smaksette supper og gryteretter eller søtningsmiddel i te og mat. Den kan også tørkes og males opp til mel.

Løvetann

Visste du at det er registrert over 300 ulike varianter av planten løvetann i Norden? Hvis du plukker en løvetann som vokser langs veikanten og deretter finner en som gror langs en bekk i fjellet, vil du se forskjell på form og farge. Løvetann er egentlig en plante som har vandret inn i Norge i senere tid. Mange hevder at den først kom til Vestlandet for litt over 100 år siden.

 

I Europa er løvetann først og fremst regnet som en medisinplante. Her i Norge er den regnet som en bladgrønnsak og den er særlig rik på vitamin A og C. Hvis du vil bruke løvetann i salat bør du plukke unge blader tidlig på våren. Ut over sommeren blir bladene mer bitre på smak. Husk også at de fleste av oss oppfatter løvetann som et ugress og mange sprøyter derfor områder hvor løvetann vokser. Løvetann til bruk i mat skal du derfor alltid plukke i skog eller fjellområder hvor den ikke oppfattes som en konkurrent til andre planter.

Harerug

De fleste av oss forbinder dette med en fjellplante, men den finnes også i store mengder i lavlandet.  Harerug formerer seg først og fremst ved yngleknopper. Det er de rødbrune knoppene som sitter under blomstene. Disse begynner å spire til nye planter allerede før de slippes ned på bakken. Ofte sier man derfor at harerug er «levendefødende». Disse små yngleknoppene er veldig næringsrike, og smaker ganske godt Det har også vært en tradisjon å grave opp røttene, tørke dem og lage mel som senere er brukt i flatbrød eller spist dirkete med melk.

Gaukesyre

Denne planten liker seg i lauv- og barskog der hvor det er god jord og mye skygge. Gauksyre har syrlige, forfriskende blader som er gode å tygge på. De blomstrer tidlig på året og kan brukes til mat i små mengder. Grunnen til at du ikke skal spise for mye av den er at det er mye syre i planten som kan være skadelig for nyrene dine ved for store mengder. Gauksyre gir en god smak på salater og kan gi spennende smakstilsetning på supper og sauser.  Sammen med melk er gauksyre en god dessert etter en skikkelig middag. De hvite blomstene kan også spises, dessuten er de fin pynt i salater eller på smørbrød.

Brennesle

Det at brennesle vokser akkurat her, betyr at vi befinner oss i en skog hvor tilgangen på næring og vann er veldig god. Brennesle er spiselig. Mest kjent er kanskje brenneslesuppe. Skal du lage denne suppa bør du plukke bladene mens de ennå er små skudd. Det vil si tidlig på sommeren.
Å brenne seg på brennesle er vondt, det vet alle som har prøvd. Det kan hjelpe om du tar på eddik, eller du kan knekke stilken på en løvetann og gni den hvite saften på såret. Visste du forresten at brennesle er rik på jern?

Gi poeng
2.0 (157)
Mest populære:
Bøk
Hogstmaskina
Treprodukter
SPØR OM SKOG

Sist stilte spørsmål:

Fra frø til tre

Hvordan kan granfrø bli til grantre? Hilsen Gedna Ginbot (11) Kattem skole


Svar:

Hei, Gedna, takk for spørsmålet ditt!

Inni frøet er det en kime (babyplante). Det er denne kimen som skal bli et nytt tre, og med seg har den en "matpakke" og en "arbeidsinstruks". Matpakka er frøhviten. Den inneholder mye næring, slik at den lille planten kan overleve til den kommer opp av jorda og kan lage maten sin selv.

Arbeidsinstruksen er hormoner som gir beskjed om hva som skal skje. Når det er passe varmt og passe mye vann, vil hormonene gi beskjed om at det er på tide å spire! Frøet kan registrere gravitasjonkreftene fra jorda, og vet derfor forskjell på opp og ned. Da vokser det små røtter nedover i jorda, og små blader vil stikke opp av jorda.

Ved hjelp av de grønne bladene, kan den lille planten lage maten sin selv. Den tar vann fra jorda, karbondioksid fra lufta og energien fra sola og setter det sammen til sukker (nam-nam!). I sukker er det masse energi, og sammen med andre nyttige stoffer fra jorda, kan den lille planten vokse seg stor og sterk. Det lille treet legger på seg ett nytt lag og en ny årring hvert år, - og til slutt blir det et stort grantre.

 

Denne filmen forklarer hvordan små frø kan bli til en stor skog: Fra frø til stor skog

Hilsen Anna Lena

Se flere spørsmål og svar...


Det kan være lurt å se gjennom noen av spørsmålene og svarene før du sender inn ditt eget spørsmål.


Send inn ditt eget spørsmål:








SKOGLEKSIKON