Perleugle

Dette er et gammelt hakkespetthull, men nå er boligen overtatt av ei perleugle.  Den har fått navnet sitt etter de hvite flekkene på ryggen, som i den ellers brune fjærdrakten ser ut som perler.  Vanligvis blir en perleugle cirka 25 cm lang, men vingspennet kan bli over dobbelt så stort. Av alle uglene i Norge er perleugla den som er regnet for å ha best hørsel, og dens evne til å bedømme hvor lyden kommer fra, er veldig god. Ugla er et nattdyr og bruker store deler av natta til å jakte på smågnagere, særlig lemmen.  I hekkeperioden opptrer perleugla i par. Det vil si at både hannen og hunnen mater ungene.

Hårfrytle

Hvis du finner en graslignende plante ute i skogen som har hår rundt bladkanten, har du sannsynligvis funnet en hårfrytle. Frytler tilhører sivfamilien, og hårfrytle er av de vanligste og mest utbredte sivartene i Norge. Denne planten starter å vokse tidlig om våren. I juni er fruktene modne. Da legger stenglene seg ned slik at kapslene åpner seg langs bakken.

Frøene har et hvitt, oljeaktig vedheng. Dette belegget liker maurene godt, de spiser det og frakter frøene med seg rundt omkring i skogen. Ved hjelp av disse flittige arbeiderne har planten funnet en god og effektiv måte å spre frøene på.

Skogstjerne

Skogstjerne er en av Norges mest utbredte skogplanter. Du kan finne den helt opp til 1600 meter over havet. Så høyt til fjells blir planten gjerne mer kortvoks og får en litt rødligere farge.

Ta deg en tur ut i skogen og se om du finner noen skogstjerner. Deretter teller du antall kronblad (de hvite). Du kan finne skogstjerner med både 5 og 9 kronblad, men vanligst er 7 kronblad. Tallet sju opptrer sjelden i naturen og i gamle dager het den sjusysterblom. Ta også en titt på frukten på blomsten (sentrum). Da vil du raskt se at den minner om en globus.

Stri kråkefot

Du tror kanskje at dette er en type mose, men her ser du en kråkefot. Enkeltgreiner av stri kråkefot likner gamle piperensere. De er lange og kan få forgreininger som er nesten en meter lange. De er flerårige og eviggrønne. Det vil si at de er grønne også om vinteren. I gamle dager var det vanlig å plukke planten for å lage gryteskrubb og sopelim.

Blanksigdmose

Her ser du en av de vanligste mosene i Norge. De har fått navnet sitt fordi bladene er formet som en sigd og de heller ofte mot samme side. Sporehuset vokser dessuten ut fra toppen på mosen. Blanksigd trives best på skyggefulle steder. Den er derfor forholdsvis lett å finne i blåbærskogen hvor det vokser gran som sørger for skygge på bakken.

Barkbille

I Norge finner vi 68 ulike arter av barkbille. De er brunsvarte og er 2-8 millimeter lange. Det er rart å tenke på at disse små billene kan gjøre stor skade på skogen vår. Barkbillene lever under barken på svekkede trær. Tar du av barken vil du finne et fint mønster. Det er eggtunneler og larveganger. Hver art har sitt eget mønster. Barkbillene lever av sevjen som finnes mellom barken og veden. Enkelte år finner vi mer barkbiller enn ellers. Da gjør de til dels stor skade på skogen. Det er utviklet egne feller for å begrense barkbilleangrep i skogen.

Markmus

Markmus er egentlig ikke en mus. Den tilhører familien vånd, og i likhet med de andre artene i denne familien, har de en rundt kropp og en butt snute. Halen er også forholdsvis kort. Markmusa spiser bare planter. Hvis du finner unge granplanter som har gnageskader på nedre del av stammen har markmusa vært på besøk. Den spiser også mye gress, og trives derfor godt i skogområder med mye gress eller på hogstflater.

I perioder kan vi finne mye markmus i skogen. Den kan få opp til sju kull med unger hvert år. I hvert kull er det som regel 5-6 unger. Ungene vokser fort, og etter bare tre uker, kan de få unger selv. Da kan du vel selv tenke deg at det blir mange nye mus i løpet av en sommer! En annen artig ting er at markmusa lager seg både vinter- og sommerbolig. Og om vinteren kan vi finne den i gamle uthus.

Blåbær

Har du noen gang tenkt over at greinene på blåbærriset er helt flatklemte og kantete? De holder seg også grønne flere år på rad.  Blåbærriset har mange forgreininger både over og under bakken. Ofte finner du store puter med blåbærris. Egentlig kunne blåbær hatt navnet svartbær, for bærene har egentlig svart farge. Ytterst finnes et vokslag som er blått, og som gir bærene den blå fargen. I skogen finner vi mange fugler og dyr som er avhengig av blåbær som mat. Dette gjelder ikke bare bærene, men hele planten. Blåbær er derfor en av våre viktigste planter i skogen. På nettsiden ”Fra skog til matfat” kan du lære mer om hvordan vi mennesker bruker blåbær.

Rotvelte

Her ser du ei rotvelte. En gang var dette røttene til ei staselig gran, men den falt over ende i en høst­storm for noen år siden. Grana er utsatt for storm, fordi den har flatrot. Hvis den vokser der det er lite jord eller mye vann i jorda, vil den utvikle få senkerøtter (små røtter) som hjelper treet i å binde seg fast til jorda. Dermed velter treet lett i uvær.  Når ei rotvelte dannes, kommer det mye frisk jord til syne. Det gjør det lett for andre planter å etablere seg. Klarer du å kjenne igjen noen av plantene som vokser her?

Nøtteskrike

Denne vakre fuglen skiller seg tydelig fra de andre i kråkefamilien på det lyseblå vingespeilet.

Den heter nøtteskrike, og har fått sitt navn med rette. Om høsten kan vi se den flakse over skogbrynet i skytteltrafikk mens den hamstrer nøtter. Nøttene transporteres til skogen i strupesekken og nebbet, og gjemmes nede i mosen.

Ofte hører man da også «skriket», et kraftig, langtrukkent kæææ kæææ. Men nøtteskrika er en god imitator, og man kan høre den etterlikne både kråkeskrik, kattemjau, ekornets smatring og musvåkens skrik.

Og den spiser forresten ikke bare nøtter heller. Den er nærmest altetende, for både insekter, meitemark, smågnagere, egg, fugleunger, korn og bær står på menyen.

Gubbeskjegg

Dette er en lavart. Den tilhører en gruppe av lav som kalles skjegglav. Den vokser gjerne i eldre granskog, der det er litt fuktige forhold. Fargen er grågrønn, og den kan bli opp til 30 cm lang. Buskformet lav som dette reagerer lett på forurensing i lufta. Hvis du kommer til et sted med mye gubbeskjegg som henger ned fra trærne, kan du derfor ta det som et tegn på at lufta er ren. På 1970 tallet var det mye snakk om denne lavarten fordi den reagerte på sur nedbør og gikk av den grunn sterkt tilbake. I dag er den et populært materiale for de som er blomsterdekoratører.

Skogfiol

Dette er regnet for å være en av de vakreste blomstene i skogen. I Norge fins det også tre nære slektninger, og de kan være vanskelig å skille fra hverandre. Det er letteste å kjenne igjen skogfiolen på bladene. De er hjerteformet og litt hårete. Selve blomsten har en klar blåfarge. Planten er vanlig å finne i hele Norge helt opp til Troms.

Hengeaks

De fleste av oss kaller denne planten bare for vanlig gras, men den heter hengeaks. Den er lett å kjenne igjen fordi den har mange hengende småaks nedover på strået. Inne i et småaks utvikler det seg to frø. Det ene frøet spres med vinden. Det andre frøet faller på bakken. Med seg har frøet en egen liten matpakke med fett. Dette fettet er mat for mauren. Når den finner fettet og frøet på bakken frakter den alt med seg. Etter hvert spiser den opp fettet, men frøet blir liggende igjen på et nytt sted og kan spire neste vår.  Her har vi et godt eksempel på hvordan planter og dyr samarbeider i naturen.

Honningsopp

Dette treet er blitt angrepet av honningsopp. Honningsopp er en av de vanligste hattsoppartene i skogen.  Det er også en av de soppene som gjør mest skade på skogen. Honningsoppen angriper levende trær, særlig gran. Den etablerer seg i røttene og i stammen hvor den lever av cellulosen og ligningen. Med tiden blir det store hull i stammen og røttene, og trærne dør.  Honningsoppen er giftig. Hvis du spiser den, vil du i løpet av kort tid få vondt i magen, bli kvalm og etter hvert kaste opp.
 

Maurtue

Visste du at Norges største maurtue er 238 cm høy og ligger i Trysil? Denne her er ikke så stor, men livet inne i tua er det samme.  Ei maurtue finner du gjerne på sørsiden av et tre. Starten på den er ofte at en befruktet dronning graver ganger i bakken og legger sine første egg der. Eggene klekkes. Alle er hunner som blir arbeidere, og som starter å bygge maurtua av kvist og døde barnåler. Etter hvert vokser tua seg større og større. I løpet av en sommer vil det bli en god temperatur inne i tua, for den har god evne til å holde på varmen. Samtidig vil ikke varmen trenge så lett inn i tua. For å varme opp tua, vil derfor mauren varme seg i sola, for så å gå inn og slippe fra seg varmen.

Du har sikkert hørt at det kan lukte kattetiss av ei maurtue. Da har noen vært og skadet maurtua. Det finnes mange insekter og dyr i skogen som liker maur. Den eneste måten mauren kan forsvare seg på, er ved å skille ut maursyre. Det er det som gir den syrlige lukta. Maur er et av de flittigste dyrene i skogen. Den er også en av de sterkeste. Den kan bære nåler med samme tyngde som en selv.

Storkransmose

Typisk for alle kransmoser er en rødfarget stamme med blader som stikker rett ut. Den som heter engkransmose går du kanskje og tråkker på med barbente føtter hver sommer. Det er nemlig den vanligste mosen i våre plener. Den nære slektningen storkransmose, derimot, trives best i rike skoger. Storkransmose kjennetegnes av sine brede, trekanta blader og av det som ligner en lys dusk i toppen.

Spissmus

Hvis du har sett en liten mus som har en veldig lang snute, er det ei spissmus.  Arten er vanlig i hele landet utenom høyfjellet. Spissmusa har fått navnet sitt fordi en likner på mus, men egentlig er den nærmere i slekt med pinnsvinet. Den er ikke særlig sosial og bruker nesten all sin tid på å lete etter mat. Den er nemlig avhengig av å spise lite og ofte.   Den lange snuten brukes til å fange insekter og meitemark.  I nød kan den også spise åtsler.  Spissmusa tilhører en meget gammel familie. Det er funnet fossiler fra spissmus som er 54 millioner år gamle. Verdens minste pattedyr er også en spissmus. Den veier bare 1,5-2 gram og lever i området rundt Middelhavet.

Hønsehauk

Hønsehauken har aldri vært en populær fugl for oss mennesker. Grunnen til det er at den har konkurrert med jegerne om småviltet i skogen. Hovedmenyen hos hønsehauken er nemlig storfugl og orrfugl. Hønsehauken er en særdeles god jeger. Som regel finner den seg en utkikkspost, setter seg stille og speider, for deretter å overraske byttedyret. For å lykkes med jakten må fuglen ha mulighet til å gjemme seg i trærne. Samtidig må skogen ikke være tettere enn at hønsehauken klarer å fly mellom trestammene.  Derfor er gammelskogen viktig som leveområde for denne arten.

Ekorn

Visste du at ekornet er den gnageren som menneskene har satt aller mest pris på gjennom tidene? Det skyldes den kvikke og livlig oppførselen, og at den ikke har vært til plage for oss mennesker. Det er trolig den greske poeten Oppian som har gitt navnet til arten. Han fortalte at på varme sommerdager ville ekornet lage seg en sval skygge av sin egen hale. På latin heter ekornet Sciurus, som betyr ”den som sitter i skyggen av sin egen hale”.

Ekornet lever først og fremst av bartrefrø og sopp, men den spiser også nøtter, frukt, insekter, egg og fugleunger. I likhet med de andre gnagerne lager ekornet bol, men det plasseres alltid i trærne. Det er kanskje ikke så rart, da ekornet stort sett oppholder seg i trærne. Mange tror også at ekornet har mange ulike låter. Det stemmer ikke helt for ekornet sier svært lite. Du hører den faktisk bare når den er sint eller redd. Da gir den fra seg en hostende tsjekk-tsjekk lyd eller en svak, pipende tone.

Fugletelg og hengeving

I Norge vokser det fem arter som vi kaller skogsmåbregner, men bare tre av dem er vanlig å finne. En av dem er fugletegl. Bladene er trekantede i formen, har en lysegrønn farge og sitter på smale og nesten svarte stengler.
 

Fugletelg vokser ofte sammen med en annen bregne som heter hengeving. Det kan være vanskelig å se forskjell på disse to plantene, men hengeving er mer grå i fargen og så henger de to nederste bladene nedover. Begge artene foretrekker god skogsjord og er svært så dekorative i bunnen av småbregneskogen.

Hvitveis

Denne vakre blomsten er en av de første til å dukke opp når vårsola varmer. Barn liker å plukke denne blomsten, og mange kjøkkenglass og små vaser er blitt pyntet med buketter av hvitveis. Hvitveisen vokser i løv- og barskog, gjerne der det er litt næringsrikt. Siden den er så tidlig ute, får den skogen nesten for seg selv, og kan dekke hele skogbunnen som et hvitt teppe. En av grunnene til at den kan vokse så tett, er at hvitveisen har jordstengel. Denne stengelen danner et nettverk under jorda, og fra denne stengelen vokser blomstene opp.

Før i tiden ble det sagt at dersom barn spiste de tre første hvitveisene de fant om våren, beskyttet det mot sykdom og slangebitt. Dette var dessverre et veldig dårlig råd, for hvitveis er giftig!

Røyksopp

Røyksopp er lettest å kjenne hvis man sparker borti soppen når man går i skogen. Inne i den gråhvite hatten finner du et mørkt pulver. Det er soppsporer. Sporene er det som skal bli til nye sopper. De er bitte små og sprer seg i en sort sky hvis det ryker hull på hatten. I Norge finner vi 30 ulike arter røyksopp. En av dem vokser ofte på plenen. Den heter kjemperøyksopp og er regnet som verdens størst sopp som vokser over jorda. Visste du forresten at det er et rockeband i Norge som heter Röyksopp?

Tyritoppsopp

Ser du den furua her! Toppen av furua har mistet nålene sine. Hvis vi ser nærmere på den oppdager vi at toppen er død. Skaden skyldes tyritoppsopp. Soppen angriper barken på furua, den spiser seg gjennom barken og inn i veden. For å beskytte seg produserer furua masse kvae.

Hvis soppen klarer å vokse seg rundt hele kvisten eller greien vil treet dø over det stedet hvor soppen har angrepet. Resultatet blir ofte en død tretopp.  Tyritoppsoppen angriper først og fremst de gamle trærne, men yngre trær kan også angripes, særlig hvis de fra før er skadet eller svake.

Edderkopp

Hva kjennetegner en edderkopp? Alle edderkopper har en todelt kropp med 8 ben. I tillegg har de et par munnføtter. De lager også nett, derfor er det mange som kaller dem for spinnkjerringer. På bakkroppen finner vi spinnkjertlene. De produserer spinnsilke som vi ser i form av edderkoppnett ute i skogen. Silken er egentlig lange proteinkjeder. De fleste artene lager nettene for å fange mat. Visste du at de aller fleste edderkoppene er giftige? Heldigvis er det bare 30 arter som er giftige for oss mennesker, og ingen av disse lever i Norge. Skogen er full av edderkopper. De er lettest å finne hvis du går tur i skogen en tidlig morgen før dugget fordamper fra bakken. Da ser du edderkoppnettene som hvite nett langs stien.

Torvmose

Her på bildet ser du grantorvmose. Den er grønn i fargen, er lang og smal og ser ut som en stjerne ovenfra. Torvmosene kan dekke store områder, og i kanten av tjern kan de danne gyngende matter. Hvis du drar opp en torvmose fra bakken, vil du se at planten mangler røtter. Torvmose tar opp all næringen og vannet den trenger gjennom bladene. Etter hvert som planten vokser, vil de nederste bladene visne. Men de brytes ikke ned, og dermed bygger det seg gradvis opp et tykt lag. Dette kaller vi torv. Torv har tidligere blitt samlet inn, tørket og brukt til brensel.

Nede i torva er det et miljø der bakterier ikke trives. Det som faller i torvmyra vil derfor ikke brytes ned av bakterier. Opp gjennom årene er mye forskjellig blitt funnet i myra, alt fra bittesmå pollenkorn fra trær som sto her i steinalderen, til lik som havnet i myra for flere hundre år siden. Siden bakterier ikke trives i torvmosen, kan den brukes til å rense sår, og i gamle dager var torvmose en medisinplante. Den ble brukt mot hevelser og insektstikk. Det var også vanlig å bruke torvmose som isolasjon når man laftet hus.

Røsslyng

Denne planten ble i 1976 kåret til Norges nasjonalplante, sammen med bergfrue. De fleste kjenner den igjen på de lilla begerbladene. Et annet kjennetegn er også at bladene sitter på hele året. Visste du at inni selve blomsten skjuler det seg en hemmelighet. Der lever det et lite insekt som sørger for at planten bestøves.  Røsslyng er en viktig plante for bier som skal lage lynghonning. Av den grunn er det også mange som kaller planten for lyng. Røsslyng vokser på karrige steder og pynter derfor opp i et landskap som for mange av oss oppleves som ganske ensformig.

Mjølbær

Mange forveksler mjølbær med tyttebær, men de har ikke mer til felles enn at de begge har en rund form og er røde. En måte å skille artene på er å se hvordan de vokser. Mjølbær vokser mer langs bakken, mens tyttebær vokser i stilker rett opp fra bakken. Det er også en forskjell på bladene da mjølbær har lengre og smalere blader. Mjølbær er en gammel medisinplante og har blant annet vært brukt til å kurere nyresykdommer.

Fuglekonge

Her ser du Norges minste fugl. Den heter fuglekonge og veier bare 5 gram, det vil si slike mye som fire sukkerbiter. På hodet har den en gul stripe som for mange minner om en krone, og det har gitt arten navnet. Fuglekongen finner du i de fleste barskoger i Norge. Noen steder har den klengenavnet ”furulus”. Klengenavnet har den nok fått fordi den beveger seg fort fra tre til tre, uten at vi legger merke til dem. Den er også kjent for å lage vakre reder. De har en kulerund form, og er laget av mose og skjegglav. Redet er bundet sammen med spindelvevtråder fra edderkopp. Innvendig er de kledd med fjær som gjør det lunt og godt for ungene å vokse opp. Når du ser redet fra bakken vil du også oppdage at redet til fuglekongen henger på treet. I likhet med andre fugler er vinteren hard for fuglekongen, de som overvintrer finner du ofte sammen med meiseflokkene om vinteren.

Rev

Du har sikkert hørt uttrykket ”å være lur som en rev”. Grunnen til at vi mennesker tror den er lur, skyldes nok at den hører så godt. Reven kan mange lure knep for å overleve. Et av dem er måten de kommer seg fram på i snøen. Når snøen blir dyp om vinteren bruker den sine gamle fotspor, for å spare energi. Reven er også et av våre mest taleføre pattedyr. Det er registrert hele 28 ulike låter fra reven. Den er heller ikke særlig kresen i matvegen. Den fanger det som byr seg, og på menyen står alt fra insekter, smågnagere, fugl og smådyr til husholdningsavfall. Reven føder som regel 1-8 unger. De kaller vi valper. Når de er født veier de 100 gram, de er blinde og først etter 14 dager åpner de øynene. De første ukene dies de, etter hvert fanger reveparet mat som de bærer inn i hiet til ungene. Når valpene er 3 måneder må de klare seg selv. Ser du revunger som leker når du går tur i skogen, så trener de bare på å bli gode jegere.

Etasjemose

For mange er det vanskelig å skille på de ulike typene moser. Nesten alle er grønne og ligger som tepper på bakken.

Denne mosen derimot er lett å kjenne igjen. For hvert år lages det et nytt sideskudd som er helt flatt. Hvis du plukker ut en bit etasjemose vil du se sideskuddene som etasjer oppover hovedstammen på mosen. I gamle dager var det helt vanlig å plukke etasjemose til å isolere veggene i hus. Legg også merke til at i nærheten av denne mosen finner du blåbær. Det er fordi blåbær og etasjemose har samme leveområde.

Rødstjert

Hvis du går tur i skogen og ser rester av turkise egg, er du nærheten av redet til en rødstjert. Den er en av våre hulerugende fugler, og tilhører trostefamilien.  Navnet har den fått etter hannen som er lett å kjenne igjen med sitt rødbrune bryst og hale. Hvis du er ute på natta og hører en fugl som synger, er det sannsynligvis rødstjerten.  Rødstjerten liker seg godt her blant lyng i lavskogen, men du finner den også i bynære strøk. Den viktigste maten for rødstjerten er insekter og edderkopper.

Linnea

Den krypende stengelen er bare 1 mm tykk, men kan bli omkring en meter lang. Det kan jo lede en til å tro at navnet stammer fra La Linea, streken. Men det er feil. Linnea var favorittblomsten til Carl von Linné, den kjente, svenske botanikeren som levde på 17-hundretallet. Denne lille blomsten er altså oppkalt etter ham.

De vintergrønne bladene er små og runde, og sitter på hver sin side av stengelen. De klokkeformede blomstene sitter også to og to sammen. De er små og yndige, og dufter godt. De lange, krypende skuddene gjør at den sprer seg langs skogbunnen. Men den utvikler også frø. Frøet sitter i en hårete og klebrig nøttefrukt, som fester seg til dyrepels eller fuglefjær. På den måten spres frøet over store avstander.

Mosskorpion

Har du noen gang lurt på hvilke småkryp som kan befinne seg under beina dine når du går tur i skogen? Her har du et godt eksempel. Under disse døde bladene, der det er litt fuktig, lever mosskorpionen. Den ser kanskje skummel ut, men det er den ikke. Den er bare 4 mm lang og helt ufarlig for oss mennesker.

Mosskorpionen har fire par bein og er derfor i slekt med edderkoppene. Den er lett å kjenne igjen på de lange armene. Armene har fått et eget navn og heter palper. Ytterst på palpene sitter det klør. De inneholder gift. Giften er ikke farlig for oss mennesker. Den brukes når mosskorpionen jakter på lus, spretthaler og midd.

En annen morsom observasjon er at den beveger seg like fort sidelengs som baklengs og forlengs. Det kan vel ikke vi mennesker skryte av. Når det er sagt, så er mosskorpionen treg i bevegelsene. For å komme seg fortere frem, klyper den seg fast til fluer eller andre insekter, som kan frakte den til passende miljøer.

Spretthale

Der hvor mosskorpionen lever, finner du som regel også spretthaler. De er bitte små, bare 2 mm lange. Navnet har de fått fordi de har «et bein» formet som en gaffel under halen sin. Denne gaffelen fungerer nesten som en springfjær, som de kan sprette av gårde med hvis de blir skremt. Og skremt blir den nok ofte for den de har mange fiender, blant annet mosskorpionen. Det finne mange arter av dem og de kan være forskjellig i utseende. Noen er lange og slanke andre er neste kul runde. Spretthalene lever i det øverste jordlaget i skogen. Der har de en viktig oppgave med på å bryte ned døde blad og kvister til jord.  Siden de er små, er de vanskelig å se med det blotte øyet, men på milde vinterdager kan du se dem som sorte flekker på snøen. Det var litt om spretthalen.

Reinlav

Reinlav er vanlig å finne i karrige områder f.eks. der hvor vinteren er lang og sommeren kort. Den finnes i to varianter. Den ene er nesten helt lys mens den andre, som du ser på bildet her, har en blågrå farge. Du finner mye av den på Finnmarksvidda og det er nok der den har fått sitt navn også, for rein lever stort sett av denne typen lav. Før ble reinlav også brukt som isolasjon i hus og hytter. I dag brukes reinlav stort sett i dekorasjoner og pynt.

Mår

Det finnes vel ikke noe dyr som er bedre tilpasset å leve i skogen enn måren. Den er veldig flink til å klatre, og liker seg spesielt godt i eldre skog. Der finner den mange store trær med kriker og kroker som den kan boltre seg og gjemme seg i. Måren er også kjent for å ha vannskrekk, og det er nok også grunnen til at den helst ikke vil gå ut på åpne flater eller over bekkedrag. Det er vanskelig for oss å oppdage måren da den er mest i aktivitet om natten. Den skremmes også lett. Da legger den seg musestille oppe i et tre i påvente av at den som forstyrrer skal gå bort. Måren kan forveksles med ilder eller mink, men de er mye mindre i størrelse. Måren har også en kvit flekk i strupen. Det finner du ikke hos mink eller ilder. Måren er et rovdyr, og siden den er så flink til å klatre, står ekorn ofte på menyen. Men den spiser vel så gjerne smågnagere, samt små og store fugler, egg og fugleunger. Om sommeren finner den insekter, snegler og frosk, og når høsten kommer og bærene blir modne, sier den ikke nei takk til det heller.

Furubukk

Her ser du en bille som heter furubukk. I motsetning til barkbilla, er furubukken stor. Den kan bli opp til 2,5 cm. Den lever både på gran og furu. Det er lett å se om furubukken har gått til angrep. Når furubukken borrer seg inn i treet lager den sirkelrunde hull. Under barken legges eggene og det utvikles larver. Larvene støter ut borremel, og dette melet kan du se ligge i hauger utenfor trestokken.  Furubukklarvene opptrer også forskjellig inne i treet, avhengig av størrelsen på treet. Forskere har funnet ut at hvis treet er under 16 cm i diameter, borrer larvene seg tvert igjennom treet. Hvis treet derimot er større, foretrekker larvene å snu og trekke ut igjen mot overflaten. Larvegangene får da en U-form.

Heksekost

Her ser du en heksekost. Mange tror at dette er et fuglerede, og det ser nesten slik ut når man ser de små kvistene som sitter tett i tett på greinen. Heksekost dannes i trærne fordi treet er rammet av sopp eller virus. Du kan finne heksekost på nesten alle lauvtrær. Lettest er den å finne på bjørk. Den kan også oppstå på gran og furu, men det er sjelden.  Det er knyttet mye overtro til heksekoster. Av den grunn har de også mange navn. Du kaller den kanskje hulderkvist, trollkost eller marekvist.

Grønnspett

Grønnspetten likner på gråspetten, men har mer rødt på hodet og dessuten en sort trekantflekk rundt øyet. Den er trives best i løvskog, særlig i bratte skråninger med gammel osp, alm og lind. Den hopper ofte rundt på bakken, og favorittmåltidet finner den ved å grave dype hull i maurtuene. Med den lange, klebrige tunga haler den ut maur. I tillegg er den glad i larver av barkbiller og trebukker, og om høsten kan den spise bær. Reiret hakker den nesten alltid ut i store osper. Grønnspetten legger hvite egg, og den praktiserer likestilling. Både hannen og hunnen hjelper nemlig til med å ruge ut eggene. Om vinteren streifer den omkring og kan ofte sees i nærheten av bebyggelse, på leting etter noe å spise.

Hare

Du har kanskje hørt at haremor er verdens dårligste mor. Det er faktisk sant. Haremor føder ungene sine rett på bakken, i litt mose eller gress på et lunt sted. Der ligger hareungene nesten helt urørlige og venter på mor som bare kommer innom noen få ganger i løpet av natta for å gi melk. Resten av tida er ungene alene. Når de er født veier de bare 120 gram, men de vokser veldig fort og utpå høsten veier de mellom 3 og 4 kilo.

Om sommeren spiser haren gress og urter som en kanin. Om vinteren spiser den lyng og bark. Hvis du har lyst til å se haren, bør du gå ut i skogen i skumringen eller om natten. Da er den i full aktivitet. I løpet av en natt kan en hare tilbakelegge mellom 6000-7000 hopp. Derfor må den hvile om dagen. Hvilestedet kaller vi setet. Haren har ikke fast hvilested, den har hus under hver busk.

Om vinteren kan du se noen rare harespor. Før haren setter seg for å hvile, går den noen skritt tilbake i sine egne spor. Deretter tar den et langt hopp og fortsetter i en ny retning til den finner hvilestedet sitt. Dette gjør den for å lure reven.

Piggsvin

Et piggsvin kan ha opp til 6000 pigger på kroppen. Dette er egentlig tykke hår. Når piggsvinungen fødes er piggene korte, hvite og myke å ta på. Etter noen dager vokser det ut mørke pigger mellom de hvite piggene og etter 2-3 uker er piggdrakten utvokst. De fleste pattedyr feller pelsen to ganger i året. Det gjør ikke piggsvinet. Det vil være alt for farlig for den. Piggene fungerer nemlig som beskyttelse. Derfor felles en og en pigg.

Når piggsvinet blir skremt trekker den sammen musklene over ryggen slik at piggene stritter til alle kanter. Til slutt ser den ut som en rund ball. Dermed blir det umulig for et rovdyr å fange det.

Arten har vandret inn i Norge fra Sør-Sverige. I dag finner vi piggsvin langs kysten og på Østlandet. På 1800 og 1900 tallet har det også blitt satt ut mye piggsvin for å bekjempe snegler, orm, mus og rotter. Piggsvinet er nemlig et rovdyr, og tilhører insekteterne.

Når vinteren kommer, går piggsvinet i dvale. De overvintrer som regel i bol i kvisthauger, under trerøtter. De graver seg ikke bol selv, og er derfor avhengig av å bruke naturlige huler eller huler som andre dyr har laget. Bolet er isolert med gras, lauv eller mose. Mens piggsvinet er i dvale, synker pulsen fra 120 til 20 og kroppstemperaturen synker ned mot 5 ° C.

Ospeminermøll

Phyllocnistis labyrinthella er det vitenskapelige navnet på larven som har laget dette mønsteret. Og det passer jo ganske bra, for den har jo laget noe som ligner labyrinter. Ospeminermøllen legger egg på ospebladet, og når egget klekkes spiser larven seg inn i bladet. Der eter den seg innover og lager ganger på både over- og undersiden av bladet. Den svarte streken i midten, er avføringen. Inne i bladet blir det både varmt og fuktig, og larven har mat på alle kanter. Utviklingen fra larve til voksen går derfor raskt. Når den skal forpuppe seg, bruker den spinn til å brette bladkanten slik at det dannes en liten lomme, der forvandlingen til voksen sommerfugl kan skje. 

Som voksen sommerfugl har ospeminermøllen en sølvhvit farge med sorte striper i seg.  Den er ikke stor, vingespennet er bare 7 mm. Ospa blir ikke særlig skadet av ospeminermøll, men treet kan tape en del vann som følge av diss gangene i bladene.

Blåveis

Her har vi funnet blåveis. Denne planten forteller mye om vekstforholdene akkurat her. For at blåveisen skal trives må sommeren være varm, hvis ikke, setter den ikke frø. Den krever også mye kalk i jorda. Det er også stor sannsynlighet for at du nå befinner deg i et område med mye snø. Blåveisen utvikler blomsterknoppene allerede om høsten. For at de ikke skal fryse, er planten avhengig av et godt isolerende snølag om vinteren. Når våren kommer trenger den bare litt vann og varme, så vokser stengelen og blomsten springer ut.

På skolen har du sikker lært at de fleste blomster har noe som heter begerblad. Blåveisen er et unntak, den mangler begerblad. Har du noen gang prøvd å stikke blåveis inn i en maurtue? Da vil du oppdage at den blir rød. Grunnen til det er at stoffet som gjør at planten er blå, reagerer med den sure maursyra og får en rød farge.

Stålorm

De fleste av oss mener bestemt at stålorm er en slange. Det er feil. Stålormen er egentlig ei øgle som mangler bein. Mange er redd stålormen, men den er helt ufarlig, og heller ikke giftig. I likhet med frosken er den et vekselvarmt dyr. Det vil si at den varmes opp av sola og lufta omkring. Om våren eller om høsten når det er kaldt i været, er den treg i bevegelsene og har liten mulighet for å gjemme seg.  Når sommeren kommer og det er varmt i været, er stålormen i full aktivitet. Hvis stålormen blir skremt kan den kaste halen sin. Stålormen lever i åpne skogsområder i hager eller parker. Der lever den av insekter, snegler og meitemark.

Meitemark

Har du noen gang lurt på hvorfor det er så lett å finne meitemark på bakken etter at det har regnet? Grunnen er at vannet som renner ned i jorda er fattig på oksygen. Marken tar opp oksygen gjennom huden. Den trekker derfor opp til overflaten for å få oksygen. Likevel dør de fleste da de ikke tåler dagslys og ikke finner veien ned igjen.

Meitemark trives best i moldjord. I skogen finner vi moldjord der det vokser lauvtrær. Det er bare noe få arter som trives i den sure jorda i barskogen. Meitemarken er viktig for dannelsen av jord. De trekker blad og planterester ned i jorda, bløter det med spytt, slik at de lettere råtner.

Mange tror at meitemarken kan vokse ut igjen og bli hel, dersom den deles i to. Det er mange som også tror at det er slik de formerer seg. Men det er ikke sant. Marken legger egg som ligger i egne skall kalt kokonger. Når ungene fødes klarer de seg helt selv. Og i løpet av 3-4 måneder er de voksne.

Gjøk

De fleste kjenner igjen gjøken fordi den sier ko-ko. Da hører du hannfuglen. Hunnen har en kraftig, boblende lyd. Hvis noen kaller deg for en gjøk, vil du neppe oppfatte det som særlig positivt. Fuglen gjøk har også et dårlig rykte. Grunnen til det er at den legger eggene sine i andre fuglers rede. Dermed ruger den ikke ut eggene sine selv. Den jobben tar vertsfuglen, som ofte er en heipiplerke, linerle eller rødstjert. Gjøkungen klekkes før de andre eggene. Den store gjøkungen kaster ut vertens egg eller unger slik at den selv er sikret mat. Har du noen gang hørt gjøken gale om vinteren? Neppe. Gjøken trekker til sydligere strøk om vinteren og kommer ikke tilbake før i mai.

Røyskatt

Det finnes vel knapt noe dyr i skogen hvor beskrivelsen ” lang og tynn” passer bedre. Snømusa ligner på røyskatten, og begge to bytter til hvit vinterdrakt. Men snømusa er mye mindre, og mangler dessuten den svarte flekken ytterst på haletippen.  Røyskatten er nysgjerrig, og den finnes over alt. Best liker den seg i områder hvor det er mange gjemmesteder, særlig i ur og stein på fjellet.

Røyskatten er en smågnagerspesialist, og den fanger alltid mer enn det den kan spise. Den drar byttet inn i smutthull og gjemmer det. I blant oppsøker den gjemmestedene og spiser litt, men en stor del av fangsten blir liggende og råtne.  En annen pussig vane som røyskatten har, er at den samler på ting den ikke har bruk for. Det finnes flere eksempler på at røyskatten har besøkt hytter og tatt med seg spiker og mynter.

Stormarimjelle

Stormarimjelle er vanlig å finne i alle typer skog. Den er også regnet for å være en viktig beiteplante. Tidligere trodde man at kyrne melket mer hvis de spiste stormarimjelle. Denne planten kan vi med god grunn kalle en tjuv. Selv om planten har grønne blader og kan produsere alt den trenger selv, lever den av vann og mineralnæring fra andre planter.

Stormarimjelle har tynne røtter, og disse klamrer seg fast til andre røtter og utvikler sugevorter slik at de kan få overført næringen. For at planten skal formere seg, er den avhengig av humler. På leting etter nektar besøker humlene flere planter, og sprer på den måten pollen fra den ene planten til den andre.

Skrubbær

Om våren og på sommeren ser denne planten ut som en blomst med fire hvite kronblad med sorte støvbærere i midten. Men i virkeligheten er det i midten flere små, mørke blomster. Det som er rundt de blomstene, er blader. Disse bladene er ikke egentlig en del av blomsten, men er hvite for å fange insektenes oppmerksomhet.

Om høsten kan denne planten lett forveksles med tyttebær. Bærene sitter tett samlet og er saftige, men inneholder mye luft og er nesten helt uten smak. Mange tror at denne planten er giftig, men den er helt harmløs. I eldre tider ble bærene ofte plukket og gitt til hønene. Av den grunn har denne planten fått mange navn. Her er noen av dem: kjerringbær, trollbær, tussebær og bikkjebær.

Skrubbær vokser i nesten hele landet, men foretrekker et kaldt og fuktig klima. Av den grunn er den ikke fullt så vanlig å finne på Sørlandet hvor somrene er varmere. Selv om planten har hatt liten verdi for oss mennesker, er skrubbær en av de første norske plantene som ble omtalt i utenlandske botaniske bøker.

Knuskkjuke

Her vokser ei kjuke. Det er en sopp som etablerer seg i stammen på syke trær. I Norge er det vanlig å finne kjuke på bjørk.  Soppen spiser opp cellulosen i veden. Dette gjør at treet til slutt dør og råtner helt opp.

Kjukene har vært mye brukt gjennom tidene. Når kjuka er plukket og tørket, har den en stor evne til å ta opp væske. Kjukene ble derfor lagt på sår for å stoppe blødninger. De ble også brukt til å trekke ut verk fra brannsår. Knuskkjuke har dessuten i tusenvis av år vært et hjelpemiddel til å tenne ild. Ved bruk av flint og stål, var det viktig å ha noe veldig tørt til å fange glørne med. Knuskskjuken ble tørket og banket flat, og var da godt egnet til dette. Derav begrepet knusktørt.

I dag har blomsterdekoratørene fattet interesse for denne utveksten, da den er fin å bruke i dekorasjoner. Kjuker er ikke regnet som matsopp.

Fjellbjørkemåler

Når høsten kommer og vi igjen bruker utelampe om kvelden, vil du kanskje få besøk av denne sommerfuglen. Det er også om høsten de voksne legger eggene. Så mange som 300 egg legger hver voksen på bladene til fjellbjørka. Til våren klekkes eggene, og sultne larver kommer ut. I fire til seks uker gjør de ikke annet enn å spise, før de slipper seg ned på bakken og forpupper seg. Utpå høsten kommer de voksne insektene ut av puppene, og syklusen kan begynne igjen.

Det som er spesielt med dette insektet, er at de årene det er ekstra mange av dem, kan de spise så mye at hele skogområder blir ødelagt. Bare svarte, bladløse trær står igjen, og det kan ta mange tiår før skogen blir frisk igjen.

Tyttebær

Kjenner du igjen denne blomsten? Når du har gått langs stier i skogen, har du sikkert sett denne planten veldig ofte, men det er ikke sikkert du har lagt merke til disse små, klokkeformede blomstene. Tyttebær blomstrer i mai eller juni, men som regel er vi mest opptatt av de røde bærene som modner om høsten. Bladene er læraktige og tjukke med innrullet kant. Dette gjør at tyttebær mister lite vann, hvilket er en tilpasning til å vokse på tørre områder. Mens blåbær gjerne vokser der det er halvskygge og litt fuktig mark, tåler tyttebær uttørking. Den vokser derfor ofte i åpen furuskog.